Svalbardloven 100 år: Folkefest på torget i Longyearbyen

Statsminister,
Sysselmester,
Kjære alle sammen,

Akkurat i dag for hundre år siden – 14. august 1925 – ble Svalbard en del av Kongeriket Norge. Svalbardtraktaten, som ga Norge suverenitet over øyriket, trådte i kraft. Da ble Spitsbergen med tilliggende øyer og Bjørnøya innlemmet i dette frie, selvstendige, udelelige og uavhendelige riket. Derfor er vi sammen her i dag for å feire.

Første gang jeg reiste til Svalbard kom jeg sjøveien. Jeg var sju år gammel og var invitert med bestefaren min på tokt med Kongeskipet sammen med moren, faren og søsteren min.

Det var første gang jeg hadde reist så langt med båt og været var ganske dårlig. Jeg var fortsatt litt sjøsyk da jeg gikk i land, men jeg husker den litt skarpe luften og det kraftfulle landskapet. Dette mytefulle stedet langt mot nord.

Etter den opplevelsen har Svalbard alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt. Svalbard tar tak i deg og slipper ikke så lett. Det tror jeg alle som har vært her en stund kan kjenne seg igjen i.

Jeg vært tilbake mange ganger, både privat og ved mer offisielle anledninger. Uten familien og med familien. På båt og med skuter. En sommer mens barna enda var små bodde vi i fangsthytta Fredheim i tre uker - uten mobildekning. Vi fikk oppleve det langsomme livet med børsa på skulderen og knallskuddet i lomma når vi skulle hente vann i bekken med barna.

Alle dere som bor her vet at det er mange måter å fortelle om Svalbard på.

Gruvedriften er én vinkling.

For gruvedriften har vært en hjørnestein i Svalbards økonomi og en del av svalbardfolkets identitet gjennom alle disse hundre årene.

Vi har mye å takke gruvearbeiderne for – som har arbeidet under krevende forhold for å ivareta en levende gruvedrift her på Svalbard. Og nå begynner et nytt kapittel for Store norske, med eiendomsutvikling, energiproduksjon og andre ting.

Geo- og sikkerhetspolitikk er en annen måte å fortelle om Svalbard på. Øyrikets plassering her i nord, mellom stormakter – gjør dette området interessant for mange – med ulike interesser. Det byr på muligheter – men krever mye av oss både som nasjon og som lokalsamfunn. 

Klimaperspektivet er en tredje. For det som skjer nettopp her, er et barometer på hvordan det står til med verdens klima som helhet. Oppvarmingen skjer fortere her i nord. Jeg har selv sett issmeltingen skje gjennom disse 45 årene siden jeg var her for første gang.

Men framfor alt tror jeg vi kan være enige om at Svalbard handler om mennesker.

Det handler om folk som gruvearbeider André Danielsen, som nylig har lagt ned arbeidet sitt i Gruve 7.   

Eller Anne Lise Sandvik – også kalt Mor Svalbard – som gjennom flere tiår har vært en drivkraft i Svalbards kulturliv. Og som insisterer på at Svalbard må kunne fungere som et familiesamfunn.

Eller fangstfamilien i Farmhamna som Kongeparet besøkte i juni. Jeg skal forresten hilse fra Kongen og Dronningen og takke for det fantastiske besøket de hadde her på forsommeren, og på Bjørnøya.

Svalbards befolkning på 2600 består av mennesker med 50 ulike nasjonaliteter. Det er en sammensatt gruppe som jeg tipper har én ting felles: Kjærligheten til Svalbard.

De er eventyrere og forskere. Gruvebuser og næringsdrivende. Restaurant- og caféarbeidere, renholdere, offentlig ansatte. De er studenter – og familier som har levd her i generasjoner, eller bare for en kort stund borte fra det andre, vanlige livet. 

Og kanskje er ikke avstanden mellom Svalbard og Fastlands-Norge så stor som mange skulle tro. For rundt omkring i landet vårt lever historiene om mennesker som fikk godt betalt for å dra og jobbe på Svalbard en periode, og som så reiste hjem og bygde hus til familien for pengene de hadde tjent.

På den måten er mange familier i Norge tuftet på en historie som begynte på Svalbard.

I dag er nok noen bekymret for at Svalbard skal miste identiteten sin – og at det norske preget skal falme. Men det tror jeg skal gå bra.

For Svalbard har mange prosjekter på gang som peker framover. Innen teknologi, forskning og formidling, logistikk og turisme – alt med en bevissthet om at det ikke må bli for stor belastning på Svalbards helt unike natur. 

Og så er det jo sånn at Norge alltid har vært et mangfoldig samfunn som har blitt påvirket av impulser utenfra.

Men vi har aldri mistet oss selv av den grunn. Vi har tvert imot blitt til i disse møtene mellom gammelt og nytt, mellom kjent og ukjent.

Det skal vi også i framtiden.

Vi skal fortsette å være åpne for verden, ta til oss impulser.

Og samtidig stå trygt i oss selv, vite hvem vi er og hva vi vil.

Vi skal fortsette å bygge framtiden sammen på de mulighetene vi har. Muligheter som gis av naturressurser, av menneskers kunnskap og kreativitet, av vilje og utholdenhet. Muligheter som gis av tillit til hverandre og ønsket om å skape noe sammen.

Kjære alle Svalbardvenner,

I dag feirer vi at Svalbard har vært del av Norge i 100 år.

Vi ønsker hverandre og Svalbardsamfunnet lykke til med de neste 100.

Gratulerer med dagen!